Jesus oppgir titlene som skal brukes på de to delene av de kristnes bok – nemlig: «GUDS ORD og JESU KRISTI VITNESBYRD», se Åp.1,2.9. Hvorfor kaller da de kristne de to bøkene for DET GAMLE – og DET NYE TESTAMENTET?
Jesus beskriver sin siste menighet, den i LAODIKEA (betyr: folkets dom) – slik: «lunken, ussel, ynkelig, fattig, blind og naken». Åp.3,15-17. Han føyer også til at menigheten er en storskryter som hevder at den ikke mangler noen ting, men eier all sannhet. Fordi den nekter å se sin blindhet og fattigdom, advarer Jesus om at han VIL SPY DEN UT AV SIN MUNN!
Hva er i veien med kristendommen og de som forkynner den? Ettersom Jesus beskriver dem som blinde og fattige, er det klart at det er deres lære det er noe i veien med. Jeg vil her peke på ting i den kristne læren, som avslører grunnen til Jesu fordømmelse av Laodikea menigheten.
De kristne kaller Guds Ord og Jesu Vitnesbyrd for – Det gamle- og Det nye testamentet. HVOR HAR KRISTENDOMMEN HENTET DISSE TITLENE FRA?
Vi finner svaret i Hebreerbrevet, som jeg vil kalle for «kristendommens manifest». Der står det: «Derfor er han (Jesus) mellommann for EN NY PAKT, for at de som er kalt, skal få den evige ARVEN som var lovt, etter at det er funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under DEN FØRSTE PAKT. For når det gjelder ET TESTAMENTE, er det nødvendig at det blir godtgjort at DEN SOM HAR OPPRETTET DET (testator), er død. For ET TESTAMENTE blir først gyldig når HAN dør, siden det aldri trer i kraft så lenge DEN SOM OPPRETTET DET, er i live.” Hebr.9,15-17.
Denne teksten sidestiller Guds første PAKT med et TESTAMENTE. Men er EN PAKT identisk med ET TESTAMENTE?
Store Norske Leksikon definerer EN PAKT slik:: ”Sluttet overenskomst, høytidelig bindende avtale” – gjelder mellom to eller flere parter. Alle partene er like delaktige i avtalen, og har de samme forpliktelsene.»
ET TESTAMENTE blir definert slik: «En siste viljeserklæring hvor EN PERSON (testator) bestemmer fordelingen av sin formue etter sin død.” Her er det testator som forplikter seg.
En pakt og et testamente er dermed to vidt forskjellige ting.
Den første pakt – som var basert på Jesu offer for menneskeheten – hadde Gud NØDVENDIGVIS inngått med menneskene FØR DE BLE SKAPT, for Gud visste jo at de kom til å falle i synd. Peter sier om pakten: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting … dere ble kjøpt … men med Kristi dyrebare blod … HAN VAR FORUT KJENT, FØR VERDENS GRUNNVOLL BLE LAGT.» 1.Pet.1,18-20.
Frelsespakten ble senere grundig nedskrevet av Moses. Og hoveddelen av pakten lyder slik: ”Da tok Moses blodet (som var et symbolsk bilde på Jesus blod og trådte i kraft fra første offer) og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet stenket han på alteret. Så tok han paktens bok og leste den opp for folket. Og de sa: ALT DET HERREN HAR SAGT, VIL VI GJØRE OG LYDE. Da tok Moses blodet og stenket det på folket, og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakten som HERREN OPPRETTER MED DERE PÅ ALLE DISSE ORD.» 2.Mos.24,6-8. Det strålende med denne pakten, er at den også gir tilgivelse til syndere som søker hjelp av Gud til å leve rettferdige liv.
Men Sinaipakten var altså bygd på de ti bud – som paktkisten, der lovtavlene ble lagret – var oppkalt etter. Det står: «Herren skrev på tavlene PAKTENS ORD, DE TI ORD.»2.Mos.34,28. Det var denne læren Jesus forkynte. Han sa: «Vil du gå inn til livet, SÅ HOLD BUDENE (de ti ord).» Matt.19,17. Og så lovet han oss tilgivelsens nåde i sitt blod.
Her ser vi at Guds pakt hadde tre parter. Gud avgjorde paktens innhold, Jesus ofret frivillig sitt blod – og folket pakten ble inngått med, lovet å holde Guds bud. Pakten var kun i funksjon om alle de tre partene overholdt sin del av avtalen.
Sinaipakten var selvsagt identisk med pakten Jesus beskriver i Matt.26,28: ”Dette er mitt blod, PAKTENS BLOD, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.” Dyreofringene var bare symboler, som hele tiden skulle minne folket om Guds Lam – som en dag skulle bringe det virkelige offeret. Dyreblodet har aldri gitt tilgivelse. Det har alltid vært, er – og vil alltid være Jesu blod som frelser fra synd. Men pakten ble altså inngått før jordens grunnvoll ble lagt.
Hebreerbrevets forfatter hevder at denne første pakten Gud inngikk med menneskene, egentlig var et testamente. Han mener også at det var Jesus som utstedte dette testamentet til sitt folk – altså at han var testator: ”Han er mellommann for en ny pakt.” vers 15. Og det forutsetter – mener han – at når Jesus dør, så ”arver” synderne den nye pakt, som han også mener er et testamente.
Det er nettopp denne tanken – nemlig at Guds to pakter med menneskene egentlig er to testamenter, som er årsaken til at vår Bibel er inndelt i Det Gamle- og Det Nye Testamentet.
MEN DET VAR FAKTISK IKKE JESUS SOM INNGIKK DEN FØRSTE PAKT MED GUDS FOLK. DET VAR DET ISRAELS GUD SOM GJORDE. Moses sier: ”De så ISRAELS GUD … Da tok Moses blodet og stenket det på folket, og han sa: Se, dette er paktens blod, DEN PAKT SOM HERREN OPPRETTER MED DERE, på alle disse ord (de ti bud).» 2.Mos.24,8.
Overholdelsen av Guds bud, var folkets andel av pakten. Hele Det gamle testamentet er et bevis for hva som skjedde, når folket forkastet sin del av pakten. DA FALT OGSÅ GUDS ANDEL AV PAKTEN BORT, og folket ble kastet ut i veldige trengsler.
At Jesus fastholdt Sinaipakten, ser vi tydelig av hans ord i Matt.19,17: ”VIL DU GÅ INN TIL LIVET, SÅ HOLD BUDENE!”
Hebreerbrevets forfatter sier: «Når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at DEN SOM HAR OPPRETTET DET, ER DØD.” Hebr.9,16. Men det var ikke Israels Gud – han som inngikk pakten – som døde. HAN KAN JO IKKE DØ. Det var det Jesus, Guds offerlam, som gjorde. Men et offerlam kan jo ikke inngå en pakt eller et testamente med noen.
Israels Gud – som altså inngikk den første pakt med sitt folk – døde ikke. Men da faller forfatterens tolkninger til jorden. Da har jo intet nytt skjedd. Det påståtte testamentet må derfor ”fremdeles ligge i skuffen”. OG DA GJELDER DEN FØRSTE PAKT FREMDELES. Jesus sa jo om sitt blod: ”Dette er mitt blod, paktens blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.” Matt.26.28. Og så føyde han til – ”Vil du gå inn til livet, så hold budene!” Matt.19,17. Det var nettopp dette Gud også krevde av folket på Sinai.
En pakt og et testamente er for det første to forskjellige ting. For det andre var det ikke Jesus som inngikk den første pakt med folket – og det var heller ikke Gud som døde.
Når vi leser om den nye pakt i Jer.kap.31, kan vi ikke unngå å få øynene opp for den fryktelige feiltolkningen Hebreerbrevets forfatter har gjort seg skyldig i. Teksten her gjør det jo klart at denne pakten for det første blir inngått i de siste dager, når jøder og israelitter vender hjem til Israel – og for det andre blir den ikke inngått med hedninger, men med Israels hus og Judas hus: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.” vers 31.
ETTERSOM DEN NYE PAKT ENNÅ IKKE ER INNGÅTT, ER GUDS FOLK SELVSAGT FREMDELES BUNDET AV DEN FØRSTE PAKT, OM DE VIL BLI FRELST.
GUD SIER ADVARENDE: ”Den profet som i overmot drister seg til å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale … den profeten skal dø. … Hva skal vi kjenne det ordet på som Herren ikke har talt? Når det ordet profeten taler i Herrens navn … ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er profeten selv som har vært frekk nok til å tale, og du skal ikke være redd for ham.” 5.Mos.18,20-22.
PROFETIEN SOM HEVDER AT DEN NYE PAKT BLE INNGÅTT MED DE HEDNINGEKRISTNE VED JESU DØD, ER I HENHOLD TIL GUDS EGNE PROFETIER, IKKE GÅTT I OPPFYLLELSE.
Profeten som spådde om dette, er derfor en falsk profet. Og her finner vi forklaringen på hvorfor Jesus beskriver den kristne menighet som – til tross for at den er fullstendig blind – tror den ikke mangler noen ting. Det er på høy tid å ta et voldsomt oppgjør med navnene på de to delene av den kristne Bibelen – som nettopp avslører grunnen til at Jesus vil spy denne menigheten ut av sin munn. Disse dagers uhyggelige hendelser, forteller at de tidene nå er på trappene.
