Europa, folket i det fjerne.

0 Comments

ER DET BARE JESUS SOM ROPER TIL EUROPA – «FOLKET I DET FJERNE»? (Jes.49,1).

Han som roper, beskriver seg selv slik:

«Herren har kalt meg fra mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød … Han sa til meg: Du er min tjener, DU ER ISRAEL, på deg vil jeg åpenbare min herlighet.» (Jes. 49, vers 1.3.)

Det var bare Jesus som fikk sitt navn mens han var i mors liv – ikke Jakob – han som fikk navnet Israel. Han fikk navnet sitt som voksen. Men hvorfor kalles da Jesus for Israel, i denne teksten?

Faktisk så er det flere bibelske profetier som peker mot både Jesus og Israel. En av dem, finner vi i Hos.11,1:

«Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn.»

Tolkningen av denne profetien, finner vi i Matt.2,15, der apostelen forteller om Josefs flukt til Egypt med Jesus, som baby:

«Der ble han med Jesus til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: FRA EGYPT KALTE JEG MIN SØNN.» (Matt.2,15)

Jesaja fortsetter sin beskrivelse av Jesus og Israel i samme skikkelse, i Jes.49,7:

«Så sier Herren, Israels gjenløser, Israels Hellige, til HAM SOM ER FORAKTET AV HVER SJEL, TIL HAM SOM ER AVSKYDD AV FOLKENE, ham som er herskeres tjener.» (vers 7.)

I dag ser vi denne profetien gå i oppfyllelse på Israel, på ny. Jødefolket blir i disse dager hatet av store deler av verden. Og særlig blir de hatet av europeerne, folkene som i sin tid tok imot «JESUS, JØDENES KONGE» – men som nå forkaster ham.

Derfor er det nå både Jesus og Israel, som roper til Europa – «folkene på de fjerne kyster». Hva roper de?

«FORGJEVES HAR JEG ARBEIDET MEG TRETT, TIL INGEN NYTTE HAR JEG FORTÆRT MIN KRAFT.» (vers 4.)

Jesus brakte sitt evangelium til Europa, og ga vårt kontinent en ny og sivilisert framtid, bygd på hans budskap om rettferdighet og medmenneskelighet. Ennå i dag – selv etter at Europas nasjoner har sagt Jesus farvel – har landene beholdt såpass mye rettferdighet, at millioner av mennesker av andre religioner og ideologier, presser seg inn for å ta del i godene.

Men hvorfor roper jødene til oss, sammen med Jesus – og sier:

«Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft.» ?

Det forstår vi først når det går opp for oss, at vi er av samme slektskap som jødene – vi er israelitter, vi som dem. Den veldige forskjellen er bare at de er blitt identifisert ned gjennom hele historien. Og de har i sannhet fått føle hva det vil si å tilhøre folket Gud en gang utvalgte.

De var dessuten utvalgt til å slakte det sanne offerlammet, Jesus – og har i sannhet måttet lide for det også , særlig av det kristne Europa. Og det er en skam, for Jesus legger ingen skyld på dem:

«Ingen tar mitt liv fra meg, jeg setter det til av meg selv.» (Joh.10,18.)

Og beskrivelsen i Joh.12,37-40 fratar jødene all skyld i forbindelse med Jesu død.

Historien til de ti stammene har vært helt annerledes. Fordi de var kalt til å forkynne Jesu evangelium for menneskeheten, har Gud holdt deres identitet hemmelig, for at de skulle kunne utføre arbeidet Gud hadde pålagt dem. Jødene har måttet bære forfølgelsene og plagene helt alene, mens vi har sluppet unna – og dessuten har deltatt i forfølgelsene.

Den dagen vår identitet blir avslørt – og jødene blir nødt til å ta inn over seg, at alt jødehatet og forfølgelsene fra Europa, er blitt utøst over dem fra deres eget broderfolk – er det at de roper til oss:

«FORGJEVES HAR VI ARBEIDET (og båret straffedommene for vårt broderfolk), OG TIL INGEN NYTTE HAR VI FORTÆRT VÅR KRAFT.»

Men da er det de endelig får sin belønning, mens Europa får sin straff: Jødene kan til sist rope ut:

«Min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud … Konger skal se det og reise seg, fyrster skal kaste seg ned, for Herrens skyld, som er trofast, Han som UTVALGTE DEG.» (vers 4.7.)

Til forfølgerne, roper Gud:

«Jeg vil la dine undertrykkere … drikke sitt eget blod … Alt kjød skal kjenne at jeg, Herren, er din frelser, og Jakobs Veldige din gjenløser.» (vers 26.)

Da skal vi som har støttet jødene og forsvart dem (kanskje med våre liv), bli ett med jødene.

«Det skal bli en hjord og en hyrde.» (Joh.10,16.)

Categories:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *