Jesus sier:
«Hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. FOR DET ER MEG HAN HAR SKREVET OM. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, HVORDAN KAN DERE DA TRO MINE ORD?» (Joh.5,46-47.)
Titlene på Bibelens to deler, forteller – ved nærmere ettertanke – at kristendommen egentlig har forkastet Moses sin lære. Navnene – DET GAMLE- og DET NYE TESTAMENTET – er jo direkte beviser for det. For alle vet jo at når et nytt testamente blir opprettet, OPPHEVES ALLTID det gamle. Dette faktum avslører klart at DEN KRISTNE RELIGION i virkeligheten har opphevet det såkalt gamle testamentet – og lar det såkalt nye testamente fullt ut erstatte det. Men da er det jo ikke Jesus sin lære kristendommen bygger på. For hans evangelium er, i henhold til hans egne ord, bygd helt og holdent på Moses sin lære, som Jesus sier i sin helhet dreier seg om ham.
Årsaken til at kristendommen forkaster den jødiske del av Bibelen, er å finne i Hebreerbrevet – som jeg vil kalle kristendommens manifest. I kapitlene 8-9 i brevet, gjør forfatteren det klart at «den første pakt» – som Gud inngikk med Israel på Sinai – ble opphevet av Jesus, da han døde på korset. Og så hevder han at Jesus samtidig inngikk «den nye pakt» (beskrevet i Jer.31,31-34) med alle mennesker:
«Derfor er han mellommann for en ny pakt … Når han taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet.» (Hebr.9,15 og 8,13.)
Dette er også hva Paulus hevder:
«Kristus er lovens slutt, så hver den som tror blir rettferdig for Gud.» (Rom.10,4.)
«Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter.» (Efes.2,15.)
Ettersom ingen andre bibelske forfattere tolker disse tekstene på en så spesiell måte, må det være Paulus som har skrevet Hebreerbrevet.
Men tolkningen hans er i direkte strid med Jer.31,31-34 – som jo er den eneste teksten som omtaler «den nye pakt». I vers 31 gjør Gud det nemlig klart at han slett ikke inngår denne pakten med alle mennesker, slik Paulus sier – men derimot med «Israels hus og Judas hus», som han også inngikk den første pakt med. Og den ble slett ikke inngått ved Jesu død. Nei, Gud peker selv ut tiden, da HAN også skal inngå den nye pakten:
«I DE SISTE DAGER skal dere forstå det. PÅ DEN TIDEN, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk … Se, jeg fører dem fra landet i nord og samler dem fra jorden ytterste ende … Som en stor skare skal de komme tilbake hit … DA VIL JEG OPPRETTE EN NY PAKT MED ISRAELS HUS OG JUDAS HUS.» (Jer.30,24 og 31,1.8.)
Den nye pakt blir altså inngått med jøder og israelitter ETTER AT de har omvendt seg, slått seg sammen og vendt tilbake til Israel. DET HAR INNTIL I DAG IKKE SKJEDD.
Hebreerbrevets forfatter gjør seg dessuten skyldig i feilaktig å stille likhetstegn mellom hva «en pakt» og «et testamente» er, se 9,15-17. Men dette er jo to vidt forskjellige dokumenter – som ikke har noe med hverandre å gjøre. En pakt er en «skriftlig avtale» mellom to eller flere parter, som alle er like forpliktet på å overholde den. Et testamente derimot, er et dokument der testator gjør det klart hvem som skal arve ham. Forfatteren hevder at frelsen er «en arv» fra Gud.
«Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få DEN ARVEN som er lovet dem.» (vers 15.)
Men frelsen er ingen arv. Den er en pakt mellom Gud og mennesker, der begge parter må overholde pakten, om den skal fungere.
Hvordan Gud inngikk den første pakten med sitt folk på Sinai, er nøye beskrevet i 2.Mos.24,1-11. Moses bygde først et alter. Deretter ble noen unge israelitter utvalgt til å bære fram brennoffer og slaktoffer for Herren. Moses stenket så noe av blodet på alteret. Deretter leste han opp paktsboken for folket. Og de svarte samstemmig:
«VI VIL VÆRE LYDIGE OG GJØRE ALT DET HERREN HAR SAGT.» (vers 7.)
Så stenket Moses resten av blodet på folket og sa:
«Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere PÅ GRUNNLAG AV ALLE DISSE ORDENE.» (vers 8.)
Det var Israels Gud som skrev ned pakten. Jesu oppgave var å være «det fullkomne offerlammet». Folkets oppgave var å være lydige mot ordene i pakten.
Det var aldri dyreblodet som ga tilgivelse. Det var bare et symbol på Jesu blod, fra begynnelse til slutt. Frelserens blod ga tilgivelse fra og med syndefallet og inntil historiens slutt – for alle dem som holder sin del av pakten. FOR ALLE BLIR SELVSAGT FRELST PÅ NØYAKTIG SAMME MÅTE. Gud gjør ikke forskjell på folk.
Forfatteren av Hebreerbrevet begår ennå en grov feiltolkning, når det gjelder inngåelsen av Sinai-pakten og den nye pakt. Han hevder nemlig at det var Jesus som inngikk den første pakt med israelittene, og at når han døde – så ARVET alle folkene frelsen gjennom DEN NYE PAKT. Men dette er fullstendig feil. FOR DET VAR JO IKKE JESUS SOM INNGIKK DEN FØRSTE PAKT MED FOLKET PÅ SINAI.
Det står om den Herre som møtte folket:
«De så ISRAELS GUD … de skuet Gud og åt og drakk. Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet … Så vil jeg gi deg steintavlene med loven og budet, som JEG har skrevet opp for å veilede dem.» (2. Mos.24,10.12.)
Det var Skaperen, Jahve, som skrev ned budene på steintavlene. Og det var han som inngikk pakten med folket på Sinai – ikke Jesus. Jesu oppgave var å dø som det fullkomne offerlammet. At det er LOVEN – DE TI BUD, Guds pakt med menneskene hviler på, ser vi av navnet på kisten der steintavlene ble oppbevart, nemlig PAKTENS ARK.
Hebreerbrevets forfatter hevder feilaktig at den første pakt var et testamente utstedt av Jesus. Og at da han døde, ble den første pakt – som han kaller Jesu testamente – opphevet:
«Han er mellommann for en ny pakt … etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at DEN SOM HAR OPPRETTET DET, ER DØD. FOR ET TESTAMENTE BLIR FØRST GYLDIG NÅR HAN DØR …» (Hebr.9,15-17.)
Men det var ikke Jesus som opprettet den første pakt med Israel på Sinai. Det var Jahve, Israels Gud. OG HAN DØDE IKKE. FOR HAN KAN IKKE DØ.
Noen hevder at Gud og Jesus er samme «person». Men legg merke til at straks før Jesus døde, ropte han:
«Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27,46.)
Han er ikke Skaperen, men derimot Guds Sønn. Jesus døde. Men Gud – som inngikk sin frelsende pakt med menneskene – døde ikke. DERFOR ER DET HELLER IKKE DEN NYE PAKT VI LEVER UNDER. Beviset for at vi ikke gjør det, er at vi, som er Guds folk, fremdeles synder. Men om dem som Gud inngår den nye pakt med, står det:
«Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger lære sin neste og sin bror og si: Kjenn Herren! FOR DE SKAL ALLE KJENNE MEG, SIER GUD.» (Jer.31,33-34.)
Hebreerbrevets forfatter gjør seg skyldig i dramatiske feiltolkninger som burde ha vært avslørt for lenge siden. At det ikke har skjedd, er selvsagt fordi «de kloke jomfruene sover», (Matt.25,5.) Nå er det på tide at vi våkner. For disse fryktelige feiltolkningene fører jo til at de kristne ikke vet hvordan man blir frelst. Det er selvsagt derfor Jesus advarende sier til nettopp oss:
«Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! Skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje … Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, DERE SOM GJORDE MOT LOVEN (pakten).» (Matt.7,21-23.)
