Lukas forteller at:
«Saulus herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.» (Ap.Gj.8,3.)
Selv sier han:
«Jeg fikk fullmakt av yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler (tortur) til å spotte. Og jeg raste slik imot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.» (Ap.Gj.26,10-11.)
Paulus gjorde altså det samme mot jødene som trodde på Jesus som Messias, som palestinerne har gjort mot jødene i disse dager. Er det ikke egentlig skremmende at denne mannen, som behandlet Jesus-troende jøder på en slik forferdelig måte, ble de kristnes viktigste talsmann – uten at der i Bibelen finnes en eneste tekst som forteller at han dro til menighetene han hadde ødelagt, og ba om tilgivelse?
Kunne palestinere, om de nå omvendte seg til Jesus og ville forkynne budskapet om ham, ha fått Guds tillatelse til å dra ut i verden med Jesu evangelium – uten at de i voldsom anger og sorg over det grusomme de hadde gjort, hadde dratt til jødene og bedt dem inderlig om tilgivelse? Selvsagt ikke. Men hvor er de bibelske tekstene som forteller at Paulus gikk til menighetene i Judea, der han hadde torturert og drept en mengde Jesus-troende jøder – for å be dem om tilgivelse? Faktum er at slike tekster ikke finnes.
Da Paulus var på vei til Damaskus – der han hadde planlagt å drepe ennå flere troende jøder – var det plutselig en stemme som ropte til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Ap.Gj.9,4.)
Akkurat det samme ropte David, da kong Saul ville drepe ham. Var det kanskje for å minne Paulus om dette, at Jesus brukte dette navnet på ham? Han ble jo av andre kalt Saulus.
Stemmen som ropte på Paulus, sa at han var Jesus. Og det stemmen nå sier, setter Paulus på noen dramatiske og vanskelige valg. Stemmen minner ham om at han nå må «dra til Jerusalem for å møte Jesu apostler», og av dem lære hva Jesu evangelium går ut på. Jesus ba ham selvsagt også om å gå til de kristne menighetene i Judea, og be dem om tilgivelse for de fryktelige ugjerningene han hadde gjort mot dem, se Gal.1,17. Jesus kan jo ikke bruke noen som sine tjenere, før de har gjort opp sin sak med Gud, ved å be dem de har syndet mot, ydmykt om tilgivelse.
Mens Paulus sitter og tenker, kommer en ny stemme og sier at han ikke skal «samrå seg med kjøtt og blod.» (1,16.) For han som ropte på ham, har jo «utvalgt ham fra mors liv og kalt ham ved sin nåde … til å forkynne evangeliet om Jesus blant HEDNINGENE …» (1,15-16.) La oss i den forbindelse huske at Jesus sa til sine apostler:
«Gå ikke på veien til hedningene … men gå til de tapte får av Israels hus!» (Matt.10,5-6.)
I Jes.49,5-6 peker Jesus på den nøyaktige rekkefølgen i sine gjerninger for menneskeheten. Rekkefølgen er slik:
«Føre Jakob (de tapte får av Israels hus) tilbake til Gud (det skjedde da folkene i Europa tok imot Jesu evangelium) , SAMLE Israel for ham (de ble samlet i Europa) … GJENREISE Jakobs stammer (det har ikke skjedd ennå) … Føre den frelste rest av Israel tilbake (har heller ikke skjedd).»
Først som aller siste post på timeplanen, skal Jesus «bli et lys for hedningefolkene, for at Guds frelse må nå til jordens ende.»
REKKEFØLGEN I TEKSTEN, AVSLØRER AT JESUS IKKE SENDTE PAULUS TIL HEDNINGENE!
Paulus bestemmer seg nå for å følge stemmen som rådet ham til ikke å dra til Jerusalem for å møte apostlene:
«Jeg dro ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler FØR MEG (uttalelsen avslører at han tror han har avløst dem). I STEDET (for å dra til Jerusalem), DRO JEG STRAKS TIL ARABIA.» (1,17.)
Arabia var Ismael (Isaks halvbror) sitt land. Om ham, står det:
«Han skal bli til et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham.» (1.Mos.16,12.)
Det er selvsagt at Jesus ikke ville ha forlatt sine apostler, som ennå var i Jerusalem – for å dra for å møte Paulus i fiendelandet Arabia.
Men det må ha vært der han ble undervist i visjoner av en som kalte seg Jesus:
«Det evangelium som er forkynt av meg, er ikke menneskeverk … jeg har ikke lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.» (Gal.1,11-12.)
La oss huske at en av de viktigste doktrinene i Jesu evangelium, er denne:
«Vil du gå inn til livet, så hold budene!» (Matt.19,17.)
Paulus sier det motsatte i sitt hedninge-evangelium:
«Ved sitt kjød har Jesus avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter.» (Efes.2,14-15.)
Det er altså ikke Jesu evangelium Paulus forkynner. Nei, han kaller det da også selv for – «MITT evangelium», se Rom.2,16.
I brevet til galaterne, går Paulus til et voldsomt angrep på apostlenes Jesus-evangelium:
«Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere … til et annet evangelium … Selv om … en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det VI HAR FORKYNT DERE, HAN VÆRE FORBANNET.» (Gal.1,6-9.)
De eneste som forkynte et annet evangelium enn Paulus, var Jesu apostler – som Paulus her forbanner. Han forbanner samtidig eventuelle engler fra himmelen som eventuelt kunne komme til å forkynne evangeliet Jesus overga sine apostler.
Senere begynner han også å håne og degradere Jesu disipler. Han sier til menigheten i Korint:
«Dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner … et annet evangelium enn det vi har forkynt. Jeg mener at jeg ikke på noen måte står tilbake for disse SUPERAPOSTLENE … Det er noen som gjerne vil ha mulighet til å SKRYTE AV AT DE ER SLIK SOM MEG … DISSE ER FALSKE APOSTLER …» (2.Kor.11,4-5.12-13.)
La oss huske at Paulus hadde vokst opp i Tarsus, en by som var kjent for sin voldsomme ugudelighet. Han hadde rike og vel ansette foreldre, for han var romersk borger helt fra fødselen av. Han var dessuten yndlingen til fariseerne og de skriftlærde. Alt dette hadde gjort ham stor i egne øyne.
«Jeg er ikke noe dårligere enn disse superapostlene … med stor tålmodighet har jeg gjort en apostels tegn blant dere … mektige gjerninger.» (2.Kor.12,11-12.) «Jeg må skryte av meg selv … Jeg kommer nå til syner og åpenbaringer jeg har fått fra Herren … jeg … ble rykket bort til Paradis … der fikk jeg høre usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale.» (vers 2-4.)
Ikke et ord hadde Paulus med fra Paradis, som kunne oppbygge tilhørere. Dette blir bare fortalt, for at han skal bli stor i deres øyne også.
Jesus sa om sine apostler:
«Jeg har åpenbart ditt navn for DE MENNESKENE DU GA MEG AV VERDEN … Jeg har gitt dem DITT ORD. Og verden har hatet dem FORDI DE IKKE ER AV VERDEN …» (Joh.17,6.14.)
Apostlene var enkle mennesker som var foraktet av verden. Deres ord skulle også komme til å bli hatet, noe som blir bevist ved det faktum at evangeliene til ti av dem er forsvunnet.
Paulus derimot, var av verden. Derfor ble han så høyt elsket av de romerne som valgte ut de nytestamentlige skriftene – at hele 14 til dels lange skrifter fra ham, er innlemmet i det som skulle ha vært Jesu bok.
Jesus sa til Peter som han hadde utvalgt som leder av apostelflokken:
«Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike.» (Matt.16,19.)
Men Peters navn og lære forsvinner fra både Apostlenes Gjerninger og resten av det såkalt nye testamentet. Men det er i grunnen Ikke så rart, sett med verdslige øyne. For i Gal.2,11-14 gjør Paulus Peter til en grusom og frafallen hykler. Grunnen til det er at Peter nektet å spise hedningenes mat. Det var imidlertid ikke rart at Peter gjorde det. Antiokia, der de møttes, var en meget hedensk by. Og i 1. Kor.10,25.27 krever Paulus at alle kristne hedninger skal spise alt som finnes i hedenske slakterboder, og dessuten alt det de vantro måtte finne på å gi dem av mat. Men Peter var i likhet med Jesus, en jøde som fulgte Guds lover og bud. Han ville ikke spise uren mat. Nettopp derfor blir han også av mange Paulus-kristne, sett på som en hykler.
Paulus sin lære, er en hån mot Jesu lære, som jo var jødedommen. Hånlig og nedlatende sier han om jødene:
«De ble FORHERDET. For helt til denne dag ligger et slør over dem, når det leses fra den gamle pakts bøker (det såkalte gamle testamentet), og det blir ikke klart for dem at pakten (hele det såkalt gamle testamentet) er opphever i Kristus.» (2.Kor.3,14.)
Og så er det at han forteller oss at når «det gamle testamentet» ble opphevet», så inngikk Jesus «det nye testamentet» (som altså opphever det gamle) med den hedningekristne menigheten. Denne pakten blir grundig beskrevet i Jer.kap.31, som er den eneste teksten som omtaler den nye pakt.
Teksten der forteller oss at pakten blir opprettet i de siste dager (Jer.30,24) – med «Israels hus og Judas hus», (31,31). Dette skjer etter at Gud har tatt alle Israels stammer til nåde igjen (31,1), og etter at alle er vendt tilbake til Israel, mange av dem fra nord (31,8-13). At Paulus sin tolkning er i veldig strid med hele profetien om den nye pakt, burde ikke være vanskelig for noen av oss å se. SÅ HVORDAN I ALL VERDEN KAN DET VÆRE, AT KRISTENHETEN HAR GODTATT DENNE FARLIGE FEILTOLKNINGEN (som fører veldige mengder kristne i fortapelsen), I HELE TO TUSEN ÅR?
Tiden nærmer seg nå sterkt da jødene skal anta – JESUS, JØDENES KONGE – SOM SIN MESSIAS. De kommer selvsagt til å forkynne Jesu lovbaserte lære, som også er deres lære. Hvis de kristne vil være med i denne nye Jesus-menigheten, MÅ DE NÅ FORKASTE PAULUS SIN LÆRE. For den erklærer at «alle som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse.» (Gal.3,10.)
«DET SKAL BLI EN HJORD OG EN HYRDE.» (Joh.10,16.) «Fra SION skal LOV utgå, og HERRENS ORD fra JERUSALEM.» (Jes.2,3.) «Og alle hedningefolk skal strømme til det.» (Jes.2,2.)
