Nei, det var faktisk en mengde jøder som omvendte seg til Jesus, både før og etter hans død. Så og si alle som opplevde Den Hellige Ånds gjerning på pinsefestens dag, var jøder – mange av dem tilreisende fra andre land. Da Peter talte til dem, åpnet han med å si:
”Israelittiske menn, hør disse ord!” (Ap.gj.2,22.)
Peter viste seg fra den dagen av, som apostlenes leder. Og de veldige gjerningene han utførte, bekrefter at han var verd Jesu utvelgelse. De 3000 som ble døpt den dagen, var hovedsakelig jøder. Og antallet steg veldig i den nærmeste tiden:
”Herren la hver dag dem som ble frelst til menigheten.” (2,47.) ”Mange av dem som hadde hørt Ordet, kom til troen. Og tallet på mennene kom opp i omkring fem tusen.” (4,4.)
”Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av menn og kvinner.” (5,14.) ”Guds ord hadde fremgang. Tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt, og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.” (6,7.)
Men så sto Paulus fram og begynte sin uhyggelige forfølgelse av Jesu menigheter.
”Saulus herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.” (8,3.)
Selv innrømmer han:
”Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner.” (22,4.) ”Jeg fikk fullmakt fra yppersteprestene og kastet mange av de hellige i fengsel, og når de ble dødsdømt, ga jeg min stemme for det. Omkring i alle synagogene tvang jeg dem ofte ved pinsler til å spotte. Og jeg raste slik mot dem at jeg forfulgte dem like til byer i utlandet.” (26,10-11.)
Tallet på troende, må ha minket sterkt under Paulus sine herjinger.
Men da Paulus «omvendte» seg og dro til Tarsus, fikk menigheten være i fred – og begynte igjen å vokse:
”Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble oppbygget og vandret i Herrens frykt, og vokste ved Den Hellige Ånds hjelp.” (9,30-31.)
Legg merke til at dette skjedde etter at Paulus var dratt til utlandet!
Peter gjorde store under:
”Folk bar til og med de syke ut på gatene, og la dem på tepper og bårer, for at iallfall skyggen av Peter kunne falle på dem når han gikk forbi … Og alle ble helbredet.” (5,15-16.)
Men så plutselig, forsvinner Peter fra Lukas sin historie. Det siste vi hører om ham, er at han ble ledet ut av et sterkt bevoktet fengsel av en engel. Han gikk deretter til huset til Maria, Johannes Markus sin mor.
”Han fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Og han sa: Fortell dette til Jakob og brødrene. SÅ GIKK HAN BORT OG DRO TIL ET ANNET STED.” (12,17.)
Deretter dreier Apostlenes Gjerninger seg kun om Paulus og hans medarbeidere. Jesu apostler blir ikke nevnt.
ER DET IKKE FULLSTENDIG UBEGRIPELIG AT DE TOLV – UTVALGT AV GUD SELV – FORSVINNER SÅ FULLSTENDIG FRA DEN KRISTNE HISTORIEN???
Det var Paulus som sammenkalte til det såkalte apostelmøtet i Jerusalem, se Gal.2,2-10. Det skjedde etter at han ut fra en åpenbaring, ble usikker på om det var sannheten han forkynte:
”om jeg på noen måte løp eller hadde løpt forgjeves.” (vers 2.)
Dette skjer 17 år etter hans omvendelse – som altså fant sted etter at han i flere år hadde forfulgt og drept Jesu vitner i Jerusalem og omegn. Møtet må derfor ha funnet sted ca. 20 år etter Jesu død. Og hvor var Jesu apostler da?
Apostelen Jakob ble drept omtrent samtidig med at Peter dro ”til et annet sted.” (12,17.) Hvor var dette andre stedet?
Jesus hadde sagt til alle tolv:
”Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler … og lær dem Å HOLDE ALT DET JEG HAR BEFALT DERE.” (28,19-20.)
Og hva hadde han lært dem å holde?
”Vil du gå inn til livet, SÅ HOLD BUDENE.” (Matt.19,17.)
Det var selvsagt med denne læren apostlene dro ut i verden – en lære som var ganske annerledes enn den som ble vedtatt på apostelmøtet. Det står om de tolv:
”De gikk ut og forkynte OVERALT. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med.” (Mark.16,20.)
Apostelmøtet i Jerusalem ble sammenkalt av Paulus, for å få godkjennelse på at det skulle forkynnes et annet evangelium for hedningene, enn for jødene. Jesu menighet skulle deles i to – en jødekristen og en hedningekristen del. Jødene skulle fortsatt holde loven, mens hedningene skulle slippe med fire bud.
MEN DETTE HADDE GUD FOR LANG TID TILBAKE, NEDLAGT VETO MOT:
”DEN FREMMEDE som holder seg til Herren, SKAL IKKE SI: HERREN VIL SKILLE MEG FRA SITT FOLK!” (Jes.56,3.)
Hadde de studert Guds Ord godt nok, ville de ha sett at de var på ville veier. Jesus ba også inderlig om enhet for sin menighet:
”Jeg ber for dem som ved deres (de tolv apostlenes) ord, kommer til tro på meg, AT DE ALLE MÅ VÆRE ETT.” (Joh.17,20-21.)
Hvor var apostlene da apostelmøtet fant sted – ca. 20 år etter Jesu død? De var nødvendigvis ute i verden – dit Jesus hadde sendt dem. De skulle forkynne hans lære for ”de tapte får av Israels hus.” (Matt.10,5-6.)
Jesus sa jo:
”Jeg er ikke utsendt til andre enn de tapte får av Israels hus.” (Matt.15,24.)
Dette bekreftes av Jes.49,4-6, der Jesus avslører sin ”timeplan” for oss:
”Fra mors liv har Herren dannet meg til sin tjener, FOR Å FØRE JAKOB TILBAKE TIL HAM OG SAMLE ISRAEL FOR HAM.” (Jes.49,4-6)
Først ved historiens avslutning, er det at hedningene skal vinnes for Jesus:
”Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så (deretter) vil jeg gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.”
Det de tolv var satt til, var ”å føre Jakob tilbake til ham.” Og det var selvsagt hva de også gjorde.
Apostlene ble altså sendt til de tapte får av Israels hus, kort tid etter Jesu død. De tolv var i Jerusalem da Paulus «omvendte» seg. Men han nektet å dra dit for å møte dem:
”Jeg dro ikke opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I STEDET DRO JEG STRAKS AV STED TIL ARABIA.» (Gal.1,17.)
Tenk over hvem som bodde/bor i Arabia, den gang og nå! I det landet ble islam grunnlagt, noen århundrer senere.
Paulus mottok altså sin lære i Arabia. Og etter det skiltes hans – og de tolv apostlenes – veier. De dro ut i verden – til to forskjellige menneskegrupper – med to forskjellige evangelier. Paulus til hedningene – med en lære som kun omfattet de fire budene som ble vedtatt på apostelmøtet, nemlig forbud mot hor – og å bruke blod, offerkjøtt og kvalte dyr, som føde.
De tolv apostlene dro til Israels ti tapte stammer – med ”Jesu vitnesbyrd” (se Åp.12,17) – som innbefatter alle Guds lover og bud.
Jakob, Jesu bror, visste hvor de var. Han skriver sitt brev til dem, og profeterer om hva som skal skje med dem – like til historiens slutt:
«Jakob … hilser de tolv stammene som er spredt omkring i landene.” (1,1.)
Siden han skrev brev til dem, visste han hvor de var. Men da visste selvsagt også de tolv det.
Jakob profeterer om at de skulle ende opp som noen søkkrike nasjoner:
”Dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! … Dere har brukt endetiden til å samle skatter! … Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen.” (5,1-6.)
Det som avslører at det er europeiske nasjoner profetien peker mot, er at det i disse pengesterke nasjonene også finnes en mengde mennesker som tror på Jesu snare gjenkomst:
”Vær da tålmodige, søsken, til HERREN KOMMER! … dere må være tålmodige og gjøre hjertene sterke, FOR HERREN KOMMER SNART.” (vers 7-8.)
Det er imidlertid to grupper blant disse kristne. Noen er Jesu sanne etterfølgere som forkynner Frelserens lære – oppbygd på Guds bud. Andre har forkastet Jesu lære, og forkynner en tro som er løsrevet fra budene. Til dem, sier Jakob:
”Vil du vite det, du uforstandige menneske: TROEN UTEN GJERNINGER ER UNYTTIG.” (2,20.)
Da Paulus vendte tilbake til Jerusalem etter sine misjonsreiser, ble han møtt av menighetens eldste. De sa til ham:
”Mange tusen blant jødene er kommet til troen, og ALLE er de nidkjære for loven. Men nå har de hørt om deg at DU LÆRER FRAFALL FRA MOSES blant de jødene som lever ute blant hedningene …” (Ap.Gj.21,20-21.)
Paulus aksepterte altså ikke det man kom fram til på apostelmøtet – nemlig at jødene skulle fortsette å holde loven. Han forkynte sitt lovløse hedninge evangelium også for dem.
Få år senere gikk så romerne til angrep på Israel. De ødela templet og Jerusalem – og drepte en mengde jøder. Resten av dem jaget de inn i Romerriket, der enda flere ble drept – og der den jødekristne menighet etter hvert ble tilintetgjort.
Gradvis dro de overlevende jødene flokkevis nordover i Europa – til sine brødre, de ti tapte stammene. Da gikk følgende profeti igjen i oppfyllelse:
”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” (1.Joh.1,11.)
Som storparten av jødefolket hadde forkastet Jesus, forkastet europeerne – de ti stammene – sine jødiske brødre. Og det har de fortsatt med, ned gjennom hele historien. Til og med Luther, som skulle fornye kristendommen, oppfordrer til drap på jødene. ”Samle dem i deres synagoger, så tenner vi på!” Hva forteller det om kristenheten?
Mange kristne hevder at jødene som et folk forkastet Jesus da han kom, og nektet å bringe budskapet om ham til verden. Men sannheten er at romerne drepte de kristne jødene som kunne ha forkynt Jesu evangelium for verden. Romerne fullførte det Paulus hadde begynt på.
Pavekirken gjorde Jesu bok om til en hedningekristen bok – som jødene verken kunne eller kan støtte opp om. For den lærer at Guds møte med sitt folk på Sinai – der Gud ga verden sin lære – leder folk til trelldom:
” … berget Sinai føder folk til trelldom.” (Gal.4,24.)
Når jødene i nærmeste framtid tar imot Jesus som deres konge og Messias, kommer de til å forkaste det kristne nytestamentet (som i henhold til navnet, opphever det såkalte «gamle». )
Jødenes bok kommer til å bli delt i de to delene Jesus for to tusen år siden satte navn på – nemlig ”GUDS ORD” og ”JESU VITNESBYRD”
Se Åp.1,2 1,9 6,9 12,17 14,12 19,10.
Boken ”JESU VITNESBYRD” er selvsagt forfattet av de tolv apostlene Jesus utvalgte til nettopp dette:
”Jeg ber for … dem som ved DERES ORD (de tolv apostlenes) KOMMER TIL TRO PÅ MEG.” (Joh.17,20.)
Disse skriftene ble stort sett forkastet av grunnleggerne av pavekirken. KRISTENDOMMEN TRENGER I SANNHET EN NY REFORMASJON.
HVOR ER APOSTLENES SKRIFTER??? Kanskje i grunnen under klippemoskeen – tomten som er Guds evige bosted, men som inntil i dag har vært erobret av Satans Allah. Kan det som skjer i Israel i disse dager, være et tegn på at tiden er nær, da Gud skal erobre sin hellige tomt tilbake?
