Mens jeg var på leting etter svar på det spørsmålet, dukket følgende artikkel – av Johan H. Schreiner (professor i antikk historie) – opp på nettet. Ettersom artikkelen inneholder viktig informasjon, deler jeg noe av den med dere – sammen med egne anmerkninger, oftest satt i parentes.
Overskriften på artikkelen er:
DET GRUNNLEGGENDE SKIFTET. (Altså – hedenskapet byttet ut med kristendommen).
Overgangen fra hedensk til kristen sivilisasjon, er et avgjørende skille i historien. Nøkkelrollen spilte to enkeltpersoner – som skal ha hatt guddommelige åpenbaringer: Paulus, de kristnes tidligere forfølger, og Konstantin, KEISEREN SOM OPPFANT STATSKIRKEN.
Etter sin død vant Jesus fra Nasaret flere tilhengere blant hedningene, enn blant sitt eget folk, jødene. De kristne begynte som en forfulgt minoritet i Romerriket, men brått skulle det komme en keiser som favoriserte dem. Spørsmålet er om kristendommen hadde kunnet gå fra jødene til hedningene, og fra forfølgelse til seier, om ikke to menn var overbevist om at Faderen eller Sønnen hadde åpenbart seg for dem – først kristenforfølgeren Saul – som ble apostelen Paulus, deretter soldyrkeren Konstantin, som ble den første kristne keiser.
I Matteus-evangeliet sier Jesus at han er kommet for å oppfylle jødenes Moselov til punkt og prikke. Han er ikke utsendt til andre enn de tapte får av Israels hus, og han sender ikke ut apostlene sine til hedningene eller samaritanene, men til de fortapte får av Israels hus.
Johan H Schreiner
(Min anmerkning: De tapte får av Israels hus var ikke jødene. Man visste jo godt hvem de var. Nei, de TAPTE israelittene var og er de ti stammene – som forsvant etter det assyriske fangenskapet. Gud forteller hvor de er: ”Herren skal spre dere blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre.” 5.Mos.28,64. Det er disse Jakob skriver sitt brev til: ”De tolv stammene som er spredt omkring i landene.” 1,1. Slutt på min anmerkning.)
I motsetning til jødene, ventet ikke hedningene på noen Messias av Davids ætt, en som skulle frelse jødene fra romerstyret og åpne for Gudsriket. Derfor måtte Paulus forkynne en annen Messias for hedningene, en som skulle frelse alle Jesu disipler fra deres synder, slik at de kunne se dommens dag trygt i møte.
Selv var Paulus en størrelse med romersk borgerrett, helt ulik den lille tømmermannssønnen fra Nasaret og hans følge av fiskere og annet småfolk. TAKKET VÆRE DEN RO OG ORDEN SOM HERSKET I ROMERRIKET, kunne han trygt dra på misjonsreiser til Lilleasia, Hellas m.m. Og i brevet til menigheten i Roma, maner han til lydighet mot myndighetene. ALL ØVRIGHET ER NEMLIG INNSATT AV GUD (hevder Paulus. (red.)) …
Kristendommen kunne ikke ha seiret og blitt en verdensreligion med en Jesus som bare var jødenes Messias og frelser – han måtte bli tilpasset for hedningene. Her spilte individet Paulus en nøkkelrolle …
URMENIGHETEN I JERUSALEM
besto av Jesu apostler og andre som hadde kjent ham. De talte hans språk arameisk og burde vite hva han hadde stått for. De mislikte forfølgeren Saul som ble til Paulus – og kalte seg apostel; en som uten å ha truffet Jesus mens han levde, forkynte sin egen versjon av hvem Jesus var, hvem han vendte seg til og hva han representerte …
Den tallrike menigheten i Antiokia besto av både jødekristne og hedningekristne. De talte gresk og brukte heller den greske oversettelsen Khristos enn den hebraiske betegnelsen Messias, som betyr den salvede. De var de første som ble kalt kristianoi, kristne (navnet var altså påfunnet av hedninger, ikke av de kristne selv (red.)) …
Vi vet lite om den jødekristne urmenigheten både før og etter Jakobs død (Jakob, Jesu bror og leder av den jødekristne menighet (red.)). Den seirende kirken (den romersk-katolske (red.)) UTNEVNTE NEMLIG DE JØDEKRISTNE TIL KJETTERE, OG SØRGET FOR AT SPORENE BLE BORTE PÅ 300-TALLET. DE BRUKTE NATURLIGVIS IKKE VÅRT NYE TESTAMENTE – SOM I HØY GRAD ER PREGET AV PAULUS OG VENDT TIL DE HEDNINGEKRISTNE.
(De jødekristne ble altså – i henhold til denne beskrivelsen – stort sett utryddet av romerne. (red.))
Litt om de jødekristne har vi likevel i skrifter fra 300-tallet som bygger på tidligere, nå tapte, kilder. Her er Paulus skurken og Jakob helten …
DET VAR PAULUS SIN VERSJON
av kristendommen som hadde fremtiden for seg. Ikke minst takket være hans misjonsreiser, bredte den seg i Romerriket. De kristne ble fra tid til annen utsatt for forfølgelser, de verste kort etter år 300.
Men i 312 seiret keiser Konstantin i et slag mot rivalen – Maxentius – mot absolutt alle odds. Før slaget lovet de kristnes Gud ham seier om han kjempet under denne Guds merke. Kildene er uenige om hvor og når åpenbaringen skjedde, men Konstantin mente utvilsomt at han fikk et budskap fra oven.
Etter seieren takket han Gud med overdådige kirkebygg og favoriserte de kristne på alskens vis. Slik fortsatte han til sin død i 337, og keiserne etter ham gikk videre i hans forspor.
Tiden var nå ute for de gamle guder. Overgangen fra hedensk til kristen religion og sivilisasjon, er et avgjørende skille i historien.
Innen historieforskningen liker vi ikke små tuer som velter store lass. Tanken vil at dyptgående endringer i samfunnet skal ha tunge og dype årsaker. Men kanskje er tanken på villspor. Kanskje vi må gå med på at kristendommens vei til verdensreligion, hang på noe så tilfeldig som AT TO MENN MENTE DE HADDE FÅTT ÅPENBARINGER. Den ene Paulus, som før sin omvendelse hadde mange kristne liv på samvittigheten. Den andre keiser Konstantin, SOM ETTER AT HAN VAR BLITT KRISTEN, HENRETTET SIN HUSTRU OG ELDSTE SØNN.
Johan H Schreiner
I mine øyne er dette en utrolig interessant og viktig beskrivelse. Den jødekristne del av Jesu menighet, forsvant altså – fordi Romerrikets herskere gjorde de jøde-kristne til kjettere, og forfulgte og drepte dem. Jødene forkynte jo ikke Paulus sin lære, men brukte de tolv apostlenes skrifter – som de selvsagt var i besittelse av. Men storparten av disse skriftene må ha forsvunnet under den voldsomme forfølgelsen. For vi mangler jo Peters evangelium – som er det viktigste av alle evangelier. Jesus karakteriserer det som:
”himmelrikets nøkler”, (Matt.16,19.)
Dessuten mangler vi historiene både om og av ni av de andre apostlene. Men det er disse mennene Jesus sier følgende om:
”Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden … Jeg ber … for dem som VED DERES ORD KOMMER TIL TRO PÅ MEG. MÅ DE ALLE VÆRE ETT …” (Joh.17,18-20.)
I dag er Jesu menighet voldsomt splittet. Men så er det jo heller ikke de tolv apostlenes lære, de kristne blir vunnet ved. Det er ved skriftene keiser Konstantin og hans medarbeidere valgte ut, og det var jo stort sett ikke skrifter fra de tolv. På grunn av Konstantins og Romerrikets store makt, var det de hedningekristnes ord som ble spredt ut over verden – gjennom hedningenes Nye Testamente. De jødekristnes evangelium ble brakt til taushet under forfølgelsene som rammet dem.
Men som Jesus alltid gjør – så grep han inn og brukte Satans infiltrasjon til sin egen fordel. Evangeliet om Jesus ble en verdensreligion. Store deler av menneskeheten kjenner navnet hans og vet hva han står for. Og fordi nasjonene som tok imot kristendommen, etter hvert ble de mest rettferdige i verden (på grunn av Jesu nestekjærlige lære), har de hatt stor makt.
Men i Jesu siste undervisning til verden – som han ga gjennom Johannes Åpenbaring – avslører han at deler av Det Nye Testamentet, IKKE ER FRA HAM. For han beskriver sin siste menighet slik:
”Her er de helliges tålmodighet. Her er de som HOLDER FAST PÅ GUDS BUD OG JESU TRO.” (Åp.14,12.)
Den eneste beskrivelsen han her gir på sitt endetidsfolk, er altså at de holder fast på Guds bud og hans egen lære. Kravet om overholdelse av Guds bud er helt klart den viktigste kjernen i læren hans. Men faktisk så er det ikke disse to dogmene vårt nye testamente hovedsakelig hviler på. Vi trenger derfor en klargjøring på hva Jesus egentlig mener – skrifter som setter det hele i rette skikk, så all tvil blir borte.
Kan det være at Peters ”himmelnøkler”, hans evangelium, kommer for dagen – slik Dødehavsrullene i sin tid gjorde? Ja, etter min mening er det nettopp det som skal skje.
Det var Jesus som ga Peter sitt navn – Petros – som kan bety både klippe og STEIN. La oss ha det i minne, når vi leser denne profetien – som forteller om den dramatiske hendelsen som skal komme til å avsløre og tilintetgjøre alle falske religioner – og dessuten på en eller annen måte knuse Europa:
«I disse kongenes dager vil Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges … Du så jo at EN STEIN BLE REVET LØS AV FJELLET, men ikke av menneskehender … Den traff billedstøtten på føttene (Europa) … og knuste dem … steinen som rammet billedstøtten (alle falske religioner), ble til et stort fjell som fylte hele jorden.” (Dan.2,44-45.34.)
Peter var en stein revet ut av klippen Jesus. Er det ikke sannsynlig at steinen – som knuser all falsk religion, og selv representerer sannheten – symbolisere ”Peters himmelnøkler”? Dette at Peters evangelium mangler, taler for en slik forståelse.
Jesus sier jo bestemt:
”Ingen ting er skjult som ikke skal bli åpenbart. Heller ikke er noe blitt gjemt, uten at det skal komme for dagen.” (Mark.4,22.)
NOE VIKTIG ER ALTSÅ BLITT SKJULT FOR OSS. MEN I HENHOLD TIL DISSE ORDENE FRA JESUS, SKAL DET SNART KOMME FOR DAGEN!
