Apostelen Peter – som sto i spissen for det som skjedde på pinsefestens dag – forsvinner for oss, i det nye testamentet.
Straks før pinsefestens dag, samlet Peter sammen en flokk på 120 disipler, for at Gud blant dem skulle utvelge en ny apostel, i stedet for Judas. Gud hadde altså bestemt at tallet tolv skulle være konstant. Der og da ble Mattias utvalgt.
På pinsefestens dag var de 120 atter samlet. Og da var det at Den Hellige Ånd falt over flokken. Han satte dem i stand til å tale en mengde forskjellige språk, slik at alle de utenlandske jødene som var samlet i Jerusalem, skulle forstå budskapet om Jesus – og ta det med til sine hjemland.
Peter viser seg hele tiden som den store lederen. Han holder en veldig tale om Jesus, for alle folkene som var samlet. Hvorfor var det Peter som sto som leder for alt dette? Selvfølgelig fordi Jesus hadde utvalgt nettopp ham til det. Og grunnen var at Peter var den som først utpekte Jesus til å være Messias, se Matt.16,16. Det var også derfor Jesus ga ham sitt nye navn, Peter – som betyr stein eller klippe.
Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen (steinen) vil jeg bygge min menighet … Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike. Og det du binder (forbyr) på jorden, skal være forbudt i himmelen. Og det du løser (tillater) på jorden, skal være tillatt i himmelen.
Jesus Kristus – sitert i Matteus kapittel 16, vers 18-19.
Her gir Jesus, Peter veldige fullmakter – som gjør ham til en stor lederskikkelse. Og i en kort periode ser vi av Apostlenes Gjerninger, at han gjør store under og forkynner budskapet om Jesus for en mengde mennesker.
Men plutselig forsvinner Peter fra Apostlenes gjerninger. Boken går nå over til bare å fortelle om Paulus. Det er ikke så rart at dette skjer, for det er jo grekeren Lukas som er bokens forfatter. Og han ble som kjent Paulus sin disippel, og ble med ham på flere av hans misjonsreiser. Derfor kom han selvsagt til å se på alt som senere hendte, med Paulus sine øyne.
Det var imidlertid Peter – som Jesus hadde gitt disse spesielle himmelnøklene til – som var utvalgt til den Jesus ville bygge sin menighet på. Likevel kutter Lukas ham brått ut, i boken sin. Denne store, kristne lederen, har heller ikke fått sitt evangelium med i den nytestamentlige boken. Den kristne religion er ikke bygd på de spesielle himmelnøklene Jesus ga ham.
Riktignok står han som avsender av to brev. Men har han skrevet dem? I det første, hilser forfatteren av brevet, fra Silvanus, se 1.Pet.5,12. Men Silvanus var jo aldri sammen med Peter. Han var Paulus sin disippel og var med ham på hans misjonsreiser. Paulus sier til menigheten i Korint:
«Jesus Kristus ble forkynt blant dere, ved meg, Silvanus og Timoteus.» (2.Kor.1,19.)
Også i brevet til tessalonikerne, gjør Paulus det klart at Silvanus og Timoteus var sammen med ham på reisene, se 2.Tess.1,1.
Peter og Silvanus forkynte to vidt forskjellige religioner. Peter forkynte Jesu jødekristne lære, som var knyttet til Guds lover og bud. Silvanus derimot, forkynte Paulus sin hedningekristne lære, som ble vedtatt på apostelmøtet i Jerusalem (se Ap.Gj.kap.15). Den forkaster alle Guds bud og lover, unntatt de fire reglene som er nevnt i vers 20.
De jødekristne og de hedningekristne, forkynte dessuten for to vidt forskjellige folkegrupper. Jesus sendte sine apostler til «de tapte får av Israels hus», se Matt.10,6. Paulus og hans medarbeidere valgte derimot å dra til hedningene. Og akkurat dette burde jo være mistenkelig for oss, siden Jesus bestemt sa til sine apostler: «Gå ikke på veien til hedningene.» (vers 5.)
I henhold til disse opplysningene, kan Silvanus ikke ha vært sammen med Peter i det hele tatt. Og dermed er det heller ikke Peter som har skrevet dette brevet, men helt klart Paulus.
I Jes.49,1-6, regner Jesus opp rekkefølgen i gjerningene Gud har sendt ham for å utføre her på jorden. Der avsløres det at hedningene ikke skal vinnes for frelsen, før i endetiden. Rekkefølgen lyder slik:
«Føre Jakob tilbake til Gud og samle Israel for ham, gjenreise Jakobs stammer og deretter føre dem tilbake til Israel.» (vers 5-6.)
Frelseshistorien gjelder altså Israels-folket, fra Jesu himmelfart av og inntil de aller siste dager. Da først skal det skje, sier Jesus, at Israel skal bli
«til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.» (vers 6.)
De tolv apostlene fulgte selvsagt Jesu timeplan. De dro dit de ti tapte stammene befant seg, nemlig på folkevandring mot Europa. Apostlene og deres etterfølgere, ledet dem til å ta imot Jesu evangelium. Etter hvert samlet så Jesus disse folkene i Europa.
Paulus derimot, dro straks etter sin omvendelse, til Arabia, der han gjennom visjoner (se Gal.1,11-12), mottok sin hedningekristne religion. Paulus forkaster – i henhold til vedtaket på apostelmøtet i Jerusalem – storparten av Guds bud og lover. Han går så langt som til å si om Jesus, at han –
«Ved sitt kjød avskaffet den loven som kom med bud og forskrifter.» (Efes.2,14-15.)
Jesus sier selvsagt det stikk motsatte:
«Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven!» (Matt.5,17.)
Disse opplysningene avslører at det var Paulus som sådde det farlige ugresset i Jesu lære – som vår Frelser advarer om:
«En mann (Jesus) sådde godt korn i åkeren sin («såkornet er Guds ord», Luk.8,11). Mens folkene sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten.» (Matt.13,24-25.)
Når Jesu tjenere ser ugresset som spirer i ordet hans, spør de: «Vil du at vi skal luke det bort?» Jesus svarer: «Nei, for da kunne dere også komme til å rive opp hveten. La dem begge vokse sammen til høsten.» (vers 28-29.)
På bakgrunn av denne avsløringen, kan vi begynne å forstå hvordan det kunne ha seg at Peter, som Jesus hadde utvalgt til leder for sin menighet, plutselig forsvant. Jesus avslører dessuten følgende hemmelighet om Peters menighet:
«Dødsriket (Satans rike) skal ikke få makt over den.» (Matt.16,18.)
Ned gjennom historien, har Satan stadig infiltrert Jesu menigheter og gradvis ødelagt dem. Peters menighet må derfor framstå så sent i endetiden, at Satan ikke når det.
En slik fantastisk menighet, er det Daniel beskriver i sin profeti om avgudsbildet i Dan.kap.2. Profetien peker mot verdenshistorien, fra og med Babylon og ned til de siste tider. Da skal Gud sende en hardtslående STEIN (Peter) mot alle verdens falske religioner.
En stein (sannheten) ble revet løs, men ikke med hender. Den traff bildet på føttene (endetidens postkristne Europa) … og knuste dem … Men steinen … ble til et fjell som fylte hele jorden … I disse kongenes dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges … Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det stå fast i evighet.
Daniel – kapittel 2, vers 34.
Jesus advarte sine apostler om at viktige ting måtte skjules inntil endetiden. Han sa til dem:
«Gå til de tapte får av Israels hus … Frykt ikke for dem! For ingen ting er TILDEKKET som ikke skal bli ÅPENBART, og ikke noe er SKJULT som ikke skal bli KJENT … Det dere får hvisket i øret, forkynn det fra hustakene!» (Matt.10,6.26-27.)
«Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter gjemt på hemmelige steder, så du kan vite at jeg er Herren …» (Jes.45,3.)
Peters og ni av de andre apostlenes evangelier og brever, som mangler – er gjemt, men vil bli funnet.
Når ugresset skal lukes ut av Jesu ord, kommer Peters himmelnøkler fram fra sitt skjulested, og blir til EN STEIN = Peter,
«som rammet billedstøtten (de falske religionene) og knuste dem. Og steinen ble til et stort fjell som fylte hele jorden.» (Dan.2,35.)
