Landet i Nord

0 Comments

Gud førte i sin tid mange av Israels ti tapte stammer, nordover i verden.

Det kan vi si med sikkerhet. For Gud gjør det klart, at når disse folkene en dag vender tilbake til Israel, kommer store deler av dem fra NORD.

Gud sier til dem:

«Gå av sted og rop ut disse ordene MOT NORD og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud … Jeg vil … føre dere til Sion.» (Jer.3,12-14.)

«Dager skal komme, sier Herren, da det ikke mer skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra Egypt! – men det skal bli sagt: Så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra LANDET I NORD og fra alle de landene som han hadde drevet dem bort til. Og jeg vil føre dem tilbake til deres land, det som jeg ga deres fedre. Se, jeg sender bud etter mange fiskere … og de skal fiske dem (sikkert ved hjelp av Bibelens profetier).» (Jer.16,14-16.)

Som vi vet, har de ti tapte stammene aldri vendt tilbake til Israel – etter det assyriske fangenskapet. Men profetiene sier at de skal vende tilbake. Og Jesus sier at i endetiden skal alle Bibelens profetier gå i oppfyllelse:

«Dette er gjengjeldelsens dager, da ALT SOM STÅR SKREVET, SKAL BLI OPPFYLT.» (LUK.21,22.)

Profeten Jeremia gjør det dessuten klart hva tid hjemvendelsen finner sted:

«I DE SISTE DAGER skal dere forstå det. På den tiden, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk … Det kommer en dag da vektere skal rope på EFRAIMS fjell: Stå opp og la oss dra opp til Sion, til Herren vår Gud! … Se, jeg fører dem fra LANDET I NORD og samler dem fra jordens ytterste ende … Som en stor skare skal de komme tilbake hit. Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, OG JEG VIL LEDE DEM.» (Jer.30,17-31,1.8-9.)

På grunn av Salomos frafall, ble Israel i år 926 f.Kr., delt i to nasjoner, nemlig Juda som besto av Judas og Benjamins stammer – og Israel, som besto av de ti stammene. Jesaja sier om delingen:

«EFRAIM skilte seg fra Juda», (Jes.7,17.)

Etter delingen kaller Gud, i mange av sine profetier, de ti stammene for EFRAIM. Navnet betyr – «den som bærer frukt».

Da de ti stammene forlot Assyria, etter fangenskapet, dro de selvsagt på leting etter nye landområder, der de kunne slå seg ned. De kunne ikke dra tilbake til Israel, for landet deres var erobret og bebodd av andre folk. Da var det at Gud ledet store deler av dem nordover i verden, til områder som var ubebodd, etter istiden. Store folkegrupper dro nordover via Kaukasus, noe som har ført til at alle folkene med lys hudfarge – som dro den veien – blir betegnet som kaukasoide, deriblant europeerne. Blant disse hvite folkene må også de ti stammene befinne seg. Det kan i den forbindelse nevnes at også jødene, folket Jesus stammer fra – og som altså er de kristne nasjonenes broderfolk – tilhører den kaukasoide rasen.

Til disse folkene – som altså bodde mot nord – var det Jesus sendte sine apostler. For han sa til dem:

«GÅ IKKE PÅ VEIEN TIL HEDNINGENE … men gå til DE TAPTE FÅR AV ISRAELS HUS.» (Matt.10,5-6.)

De tolv apostlene ble altså ikke sendt til hedningene, slik de kristne forkynner. Heller ikke var de sendt til jødene. For apostelen Johannes sier om jødene:

«Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene deres, trodde de ikke på ham. Det var for at dette ordet hos profeten Jesaja skulle bli oppfylt … Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerter, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne lege dem.» (Joh.12,37-40.)

Jødene var ikke utvalgt til å forkynne evangeliet om Jesus. Deres oppgave hadde vært å ofre «det fullkomne offerlammet». Og etter det, ville det være umulig for dem å gå til verden med budskapet om Jesus. For hvordan skulle menneskeheten kunne tro på historien om Jesus, om den ble forkynt av folket som var satt til å ofre ham? Det er på tide de kristne innser at Gud med overlegg blindet jødenes øyne, for at de ikke den gangen skulle ta imot Jesus som deres Messias. Tiden var ikke inne for dem til å gjøre det.

Nei, Gud hadde utvalgt et annet folk til denne gjerningen. Han sa til jødene, om dette folket:

«Guds rike skal bli tatt fra dere, og bli gitt til ET FOLK SOM BÆRER DETS FRUKTER.» (Matt.21,43.)

I den forbindelse er det viktig å huske at navnet EFRAIM, som Gud bruker på de ti tapte stammene, betyr – DEN SOM BÆRER FRUKT.

Gud sier til hele det israelittiske folket:

«BARE DERE VILLE JEG KJENNES VED BLANT ALLE JORDENS ÆTTER … Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene … Når Herren taler, hvem skulle ikke da profetere?» (Amos.3,2.7-8.)

Denne teksten gjør det klart at når Gud taler til menneskeheten, utvelger han sine budbærere blant Israels tolv stammer.

Jesus sa til apostlene:

«Gå ikke på veien til hedningene!» Han sendte sine tolv budbærere til «de tapte får av Israels hus». Det står om dem at – «De gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med.» (Mark.16,20.)

Hvor i verden dro så apostlene? Helt klart til de folkene Jesus hadde sendt dem til, og det var selvsagt de nasjonene som først tok imot budskapet om ham, nemlig europeerne. Og de bar mye frukt, idet de spredte budskapet om Jesus ut over store deler av verden. Tekstene jeg har sitert, peker derfor europeerne ut som «de tapte får av Israels hus». Deler av ti tapte stammene – som mistet sin identitet etter fangenskapet i Assyria – dro med andre ord nordover til Europa.

Det var Gud som ledet dem dit, og derfra skal de en dag vende tilbake til Israel. Disse kristne folkene ante ikke noe om sin tilknytning til Israel og jødefolket. Kristendommen som de mottok, avvek dessuten fra Jesu lære på en del viktige punkter. Romerne hadde gjort den til en katolsk religion, der mest mulig jødisk var silt bort. Kristendommen sier om Guds bud og lover:

«Ved sitt kjød avskaffet Jesus den loven som kom med bud og forskrifter.» (Efes.2,14-15.)

Det som var hovedsaken for de kristne, var læren om Jesu nåde. Saken er imidlertid at Jesus sier:

«Vil du gå inn til livet, så hold budene!» (Matt.19,17.)

Jødene på sin side, ble jaget bort fra sitt land i år 70 e.Kr. De mistet templet og alt som deres religion var knyttet til. Det som holdt dem sammen som et folk, rundt om i verden – var Guds Torah, læren Moses hadde overgitt dem, med alle sine bud og forskrifter.

De ti stammene holdt seg til Jesus og forkastet Guds bud og lover. Jødefolket hadde forkastet Jesus som Messias, men holdt seg til Guds bud og lover. Tilsammen blir faktisk de to religionene til det Bibelen i sin helhet lærer oss.

I disse dager feirer de kristne, Christmas – til minne om Jesu fødsel, liv og frelsesgjerning. Gud har imidlertid aldri bedt oss feire Jesu fødsel. Men oppe i det kalde nord – dit Gud hadde ført deler av sitt folk – var det kalde og mørke vintre. Derfor lot Gud dem innstifte en lysfest midt på vinteren, da de skulle minnes Jesus, han som sier: «Jeg er verdens lys.»

Jødene på sin side, feirer i disse dager en annen lysfest – Hanukkah. Den er heller ikke nevnt i Guds lov. Den er knyttet til Menorahen, den syvarmede lysestaken i templet. Festen peker tilbake mot Antiokus Epifanes` vanhelligelse av templet i år 165 f.Kr., da han stilte opp en Zevs-statue inne i templet. Det var da jødene en tid senere renset templet etter vanhelligelsen, at lys-underet – som Hanukkah peker mot – fant sted. Jødene feirer altså det overnaturlige lyset som brant i templets lampe i åtte dager, når det bare var olje nok til en dag.

Lampen er et symbol på Guds Ord. For det står:

«Ditt ORD er en LYKT for min fot og et LYS på min sti.» (Salm.119,105.)

Om Jesus står det at han er «GUDS ORD», (Joh.1,1.)

Menorahen symboliserer altså også Jesus.

Lysfestene Christmas og Hanukkah, peker dermed begge to, mot JESUS, GUDS ORD OG VERDENS LYS.

Gud forutsier at i framtiden skal jødefolket og de kristne israelittene bli til ett folk. Jesus sier til jødene:

«Jeg har også andre får (de kristne), som ikke hører til i denne innhegningen (jødefolket). Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. OG DET SKAL BLI EN HJORD OG EN HYRDE.» (Joh.10,16.)

Categories:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *