Vi ser at vår verdenshistorie raskt nærmer seg sin avslutning. Jesu budskap til sin siste menighet, burde derfor være noe av det viktigste vi kan studere i Bibelen. Men det må nok innrømmes at dette budskapet er det ingen menigheter som er opptatt av. Grunnen til det, er selvsagt at det Jesus sier til oss der, er svært negativt.
Men Jesus advarer oss faktisk om at hvis vi ikke nå tar dette budskapet til oss, kommer han til å forkaste hver eneste en av oss. Og grunnen til dette, har tydeligvis noe med den kristne læren vi forkynner, å gjøre. Han sier rett ut at for ham er den kvalmende:
«Jeg vil spy dere ut av min munn,» sier han i (vers 16.)
Og han beskriver oss som storskrytende menigheter som er både blinde og fattige på sannhet, men likevel mener at vi «er rike, har overflod og ikke mangler noen ting.» Sannheten om oss, sier Jesus, er at vi er «lunkne … usle, ynkelige, fattige (på sannhet), blinde (for sannheten) og nakne (uten rettferdighet).» (vers 17.)
Jesus snakker ikke her til ikke-troende eller frafalne. Han snakker til dem som regner seg som hans folk – og han sier advarende til oss:
«Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg!» (vers 19.)
«Du er verken kald eller varm», sier han – og derfor «vil jeg spy deg ut av min munn.»
Han vil at vi skal omvende oss på ny, tydeligvis fordi det i nær framtid venter oss voldsomme trengsler – «refselser og tukt». Dette gjelder helt klart oss alle. I denne menigheten er der nemlig ikke to grupper – noen gode og noen dårlige – som I de foregående seks menighetene. I Laodikea – «dommens menighet», er der tydeligvis bare en gruppe – nemlig de som skryter av at de kjenner hele Jesu lære og overhodet ikke mangler kunnskap. Jesus ber oss alle om å omvende oss. Han står utenfor og banker på hos hver eneste en av oss: «Se, jeg står for døren og banker.» (vers 20.)
Profeten Hosea bekrefter at det er vår lære Jesus refser oss for:
Mitt folk går til grunne fordi det ikke har kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg, så du ikke skal tjene meg som prest. Du glemte din Guds lov, derfor vil også jeg glemme dine barn.
Hosea 4, 6
Det er tydeligvis måten vi forkynner Guds lover og bud på, som opprører Jesus så voldsomt, at han tenker på «å spy oss ut av sin munn».
Profeten Esekiel støtter opp om nettopp dette. Hans beskrivelser passer hundre prosent på vår tids menigheter:
Prestene der gjør vold på min lov og vanhelliger mine helligdommer (kirker). De gjør ingen forskjell mellom hellig og vanhellig, og de lærer ikke folk å skjelne mellom urent og rent (kjøtt). De lukker øynene for mine sabbater, og jeg blir vanhelliget midt iblant dem.
Esekiel 22,26
Her er dagens menigheter nøyaktig beskrevet. Ikke rart at Jesus roper ut:
«Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft. Men min rett er likevel hos Herren, og min lønn er hos min Gud.» (Jes.49,4.)
Hvordan kan det ha seg at Jesu menighet har forkastet hans lære om Guds bud og lover? Jesu lære her er jo så tydelig at den ikke kan misforstås:
«Vil du gå inn til livet, så hold budene!» sier han i (Matt.19,17.)
Hvordan kan det være at Jesu menighet har forkastet sabbaten og spiser uren mat, stikk i strid med Guds lære?
Svaret er selvsagt at det nettopp er dette kristendommen lærer oss. Jeg vil hevde at opprinnelsen til denne læren, er å finne i dogmet om «den nye pakt», som Jesus – i henhold til kristendommen – inngikk med de hedningekristne ved sin død.
Hedningenes apostel sier:
«Gud … gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd … Den tjenesten som var skrevet med bokstaver hogd i stein (steintavlene med de ti bud), var dødens tjeneste … Israels folk ble forherdet. For helt til denne dag … når det leses fra den gamle pakts bøker, blir det ikke klart for dem, at pakten er opphevet i Kristus.» (2.Kor.3,6-7.13-14.)
«Ved sitt kjød avskaffet Jesus den loven som kom med bud og forskrifter.» (Efes.2,14-15.)
«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse.» (Gal.3,13.)
Og i Hebreerbrevet – som jeg vil definere som kristendommens «manifest» – gjøres det klart at det her pekes på den nye pakten som blir beskrevet i Jeremias` kapittel 31, (se Hebr.8,7-13.)
«Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt … Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet.» (Hebr.9,15 og 8,13.)
«Berget Sinai … fører barn til trelldom.» (Gal.4,24.)
Det uhyggelige er imidlertid at Hebreerbrevets forfatter – som gjennom sitt brev, har grunnlagt kristendommen og læren om den nye pakt – i (Hebr.9,2-4) avslører at han ikke engang har kjennskap til templets innredning. Han plasserer røkelsesalteret, som det ble ofret på morgen og kveld året rundt – i Det Aller Helligste, der presten bare gikk inn en gang om året, på Yom Kippur. Han beskriver dette slik:
«Det var reist et telt, det forreste, i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt det hellige. Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det Aller Helligste, som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark.» (Hebr.9,4.)
Men dette er jo fullstendig feil. Gud sier om røkofferalteret:
«Du skal lage et alter til å brenne røkelse på … Du skal sette alteret foran (altså på utsiden av) forhenget (som skilte mellom det hellige og det aller helligste).» se (2.Mos.30,1-8.)
Alteret skulle altså stå i den hellige avdelingen, rett på utsiden av forhenget og paktens ark. Illustrert Bibelleksikon sier om dette: «Når røkofferalteret fikk denne plass, var det for at røkelsen kunne nå inn i Det Aller Helligste og komme for «Herrens åsyn.»
Når forfatteren av Hebreerbrevet ikke engang visste dette, bør vi selvsagt også undersøke grundig hans lære om at Jesus inngikk den nye pakt med sitt folk ved sin død. For dette var en helt ny og ukjent lære. Det er meget enkelt å sjekke den, for beskrivelsen fins bare i en eneste profeti, nemlig i (Jer.kap.31.) Og det kapitlet gjør det klart at den nye pakt blir inngått – ikke med de hedningekristne – men med «Israels hus og Judas hus», (vers 31.) Og den inngås med de tolv stammene etter at de, i de siste dager, er vendt tilbake fra hele verden, til Israel, se (vers 7-14.)
En viktig del av denne pakten, er at når den inngås, kjenner alle de hjemvendte sin Gud. Derfor skal
«de ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg … sier Herren.» (vers 34.)
Dette punktet i pakten avslører at den kristne tolkningen av pakten, er falsk.
Den nytestamentlige læren om den nye pakt, er altså et fryktelig bedrag. Den hører til under ugresset Jesus nå krever av oss, at vi skal luke ut fra hans ord. Han sier til oss:
«La dem begge vokse sammen til høsten. Når det er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og brenn det … de skal sanke ut av hans rike alt som volder anstøt, og de som lever i LOVLØSHET.» (Matt.13,30.41.)
DET VERSTE UGRESSET SATAN HAR PLANTET I JESU ORD, ER ALTSÅ KNYTTET TIL EN LOVLØS LÆRE!
