Det fins faktisk dem som gjør dagens jøder til Kristus-mordere – to tusen år etter Jesu død. Sånne holdninger avslører jødehat. Dessverre har slike synspunkter også sneket seg inn i kristne menigheter. Det er derfor ikke til å undres over at jødefolket inntil i dag har forkastet den kristne Messias. Kristne nasjoner og store kristne ledere – som f.eks. Martin Luther – har ned gjennom historien vært noen av jødenes verste fiender.

Hadde de kristne presentert JESU LÆRE for jødene, i stedet for kristendommen, ville jødene ikke hatt noe problem med å akseptere Jesus som Messias. For Jesus bygger sin lære på jødedommen – som igjen er grunnlagt på Moses og profetene. Og når det gjelder Guds bud – som store deler av kristenheten forkaster, men som jødene fastholder – så støtter Jesus jødene fullt ut:

”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven (noen trodde altså dette, noe Jesus bestemt avviser) … Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav … i loven forgå.” (Matt.5,17-18.)

Jødene har lidd mye ned gjennom historien, på grunn av at noen av deres forfedre var årsak til Jesu død. Jesus gjør det imidlertid klart at det var jødiske lærere som forkastet ham, ikke folket:

”Menneskesønnen skulle lide mye og bli forkastet av DE ELDSTE, YPPERSTEPRESTENE OG DE SKRIFTLÆRDE …” (Mark.8,31.)

Jesus nekter bestemt for at jødene var skyldige i hans død.. Han sier:

”Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig … Dette er oppdraget jeg fikk av min Far.” (Joh.10,18.)

Jesus ga sitt blod helt frivillig. Peter sier bestemt:

”Jeg vet nok, brødre at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres. Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.” (Ap.Gj.3,17-18.)

Det var hovedoppgaven til de israelittiske prestene (av Levi stamme) å slakte offerdyrene – som hele tiden pekte framover mot Jesu offer. Dyreblodet brakte aldri tilgivelse. Når tiden kom, da det sanne offerlammet skulle ofres, var også dette prestenes oppgave. Men ettersom de helt klart ville ha nektet å ofre sin Messias, måtte hans identitet skjules for dem. Dette står tydelig beskrevet:

”Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham. Det var for at dette ordet hos profeten Jesaja skulle bli oppfylt: Herre, hvem trodde det budskapet vi (jødene) hørte? Og for hvem (jødene) ble Herrens arm åpenbart? DERFOR KUNNE DE IKKE TRO, for Jesaja har også sagt: HAN HAR BLINDET DERES ØYNE og forherdet deres hjerter, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne lege dem.” (Joh.12,37-40.)

Apostlene spurte Jesus hvorfor han talte til folket gjennom lignelser. Han svarte:

”Dere (de tolv) er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter, MEN DEM ER DET IKKE GITT.” (Matt.13,10-11.)

Denne og de forrige tekstene, forteller oss at det ikke var meningen at jødene skulle ta imot Jesus, ved hans første komme. (Hos.3,4-5) er et direkte bevis for dette:

”I lang tid skal israelittene sitte der uten konge og høvding (Messias) … Siden skal israelittene vende om og søke Herren sin Gud, og David, sin konge (Jesus); og skjelvende skal de komme til Herren og hans gode gaver, I DE SISTE DAGER.” (Hos.3,4-5)

Gud hadde i henhold til denne teksten, bestemt at jødene først skulle ta imot Jesus i endetiden.

Jødefolkets oppgave var å ofre alle offerlam – også DET FULLKOMNE. Når det var fullbrakt, var deres oppdrag foreløpig til ende – og ”stafettpinnen” ble overgitt til en annen del av det utvalgte folket:

”Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som BÆRER DETS FRUKTER.” sa Jesus i (Matt.21,43.)

Historien forteller at det var europeiske misjonærer som i begynnelsen brakte evangeliet om Jesus til verden. De overtok altså ”stafettpinnen” etter jødene. Det Nye Testamentet er skrevet på gresk – et europeisk språk – noe som er et bevis for kristendommens europeiske opphav. Europeerne var altså

”folket som bærer frukt”. EFRAIM, (fellesbetegnelsen på de ti stammene) som mistet sin identitet etter det assyriske fangenskapet – betyr DEN SOM BÆRER FRUKT. Et merkelig ”sammentreff” – ikke sant?

Men kobler vi dette sammen med følgende befaling fra Jesus, til sine apostler, får vi beviset for at de ti stammene endte opp i Europa:

”Gå ikke på veien til hedningene … Men gå til de tapte får av Israels hus.” (Matt.10,5-6.)

”Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte sauene i Israels hus.” (Matt.15,24)

Folkene som først aksepterte Jesu evangelium, måtte i henhold til hans befaling til apostlene – om å gå til de tapte får av Israels hus – nettopp være europeerne.

Dette er helt i pakt med ”timeplanen” Gud gir Jesus, i (Jes.49,5-6:)

”Han … formet meg til sin tjener fra mors liv av, FOR Å FØRE JAKOB TILBAKE TIL HAM OG SAMLE ISRAEL FOR HAM … han sier: Det er for lite at du er min tjener til å GJENREISE JAKOBS STAMMER OG FØRE DEN FRELSTE REST AV ISRAEL TILBAKE. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.” (Jes.49,5-6)

Altså – først israelittene, til slutt hedningene.

Jesu første oppgave var å gjenreise Jakobs stammer og føre dem tilbake til Israel. Men av en grunn Jesus ikke nevner, er han misfornøyd med måten oppgaven hans er blitt utført på. For han sier:

”Forgjeves har jeg arbeidet meg trett, og til ingen nytte har jeg fortært min kraft.” (vers 4.)

Vi kommer til å forstå Jesu frustrasjon, den dagen det endelig går opp for oss at NETTOPP VI er de tapte får av ISRAELS HUS. Jesus utførte en del av oppdraget sitt, gjennom arbeidet han gjorde da han overbrakte evangeliet sitt til Efraim – det europeiske folket. Men hans store skuffelse må jo være at folket nekter å innse hvem de er. På grunn av dette, faller de nå fra troen han i sin tid ga dem. Og det kommer til å ende med at storparten av dem kommer til å hate navnet hans –

”…dere skal hates av alle for mitt navns skyld.” (Matt.10,22.)

En annen fryktelig side ved dette at de fornekter sitt israelittiske opphav, er deres behandling av jødene – deres broderfolk – ned gjennom historien. Gud sørget for at mange av dem innvandret til sitt broderfolk i Europa. Men der møtte de mest bare hat og forfølgelse. Og til sist prøvde EFRAIM til og med å utrydde dem fullstendig, under holocaust. Det gikk med jødene som det gikk med deres Herre:

”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” (Joh.1,11.)

Det er når gjengjeldelsen for alt dette, rammer Europa, at jødefolket tar imot Jesus som Messias – og gjør ham til jødedommens konge:

”Herren kaller deg som en forlatt kvinne med sorg i hjertet. EN UNGDOMSHUSTRU – skulle hun forkastes, sier din Gud. Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg … ALLE DINE BARN SKAL VÆRE LÆRT AV HERREN, og dine barns fred skal være stor.” (Jes.54,6-7.13.)

”Dette er den pakten jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte … DE SKAL ALLE KJENNE MEG, BÅDE SMÅ OG STORE.” (Jer.31.33-34.)

At jødefolket er Guds ungdomshustru, kan ikke bestrides.

Fortsettelsen på europeernes historie, finner vi i lignelsen om DEN BORTKOMNE SØNNEN, i Luk.15,11-32. Til sist ankommer den fortapte sønn – ”Israels rest” – sitt hjemland:

”Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham.” (vers 20.)

Denne profetiske historien gir oss forklaring på hva som skjer i Europa i disse dager – og HVORFOR DET SKJER. Om de ti stammene skal bli villige til å vende hjem til Israel, må nok Europa gjøres ubeboelig!