Om vi ikke anerkjenner Jesu offer for menneskene, blir dyreofrene uforklarlige for oss

Første gang vi finner Jesus nevnt i Guds Torah, er i forbindelse med syndefallet – når Gud sier til Satan at der skal komme en som skal knuse hans hode. Denne mannen – nemlig menneskenes Frelser – blir beskrevet som ”kvinnens ætt”. Det er selvsagt fordi han ikke hadde noen kjødelig far, kun en kjødelig mor – den sagnomsuste Maria. Jesus kan også identifiseres gjennom opplysningen om at Satan skulle knuse hans hæl, noe som skjedde under korsfestelsen.

Gud sa til Adam og Eva:

”Den dagen du eter av treet til kunnskap om godt og ondt, skal du visselig dø.” (1.Mos.2,16.)

De overtrådte budet, spiste av treet og dødsdommen ble et faktum.

Gud hadde imidlertid på forhånd – i samråd med sin sønn – bestemt at om menneskene overtrådte budet, skulle de likevel få en ny sjanse. Dette hadde de blitt enige om, før verdens grunnvoll ble lagt og menneskene ble skapt.

Jesus sa seg – helt fra begynnelsen av – villig til å ta menneskenes dødsdom på seg. ”Han var forut kjent før verdens grunnvoll ble lagt … dere ble kjøpt fri … med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” (1.Pet.1,20.18-19.)

Jesu løfte om tilgivelse, trådte selvsagt i kraft straks etter syndefallet, selv om hans offerdød skulle finne sted på et langt senere tidspunkt. For hvordan skulle ellers Adam og Eva kunne få tilgivelse for sine synder? De må etter kort tid ha fått informasjon både om Jesu offerdød, og om de symbolske ofringene – som hele tiden skulle minne dem om Jesu offer. Om de ville bli frelst, måtte de i tro utføre ofringene.

Abels offer blir riktig nok først nevnt i forbindelse med at Kain slo sin bror i hjel. Grunnen til at han gjorde det, var at Gud belønnet Abel for hans korrekte offer, mens han fullstendig overså Kains offer – fordi det var i strid med Guds offerlov.

Adam og Eva – som var de første synderne – må ha vært de første til å få informasjon fra Gud om hvordan ofringene skulle foregå. Dette lærte de så videre til sine sønner. Kain var selvgod og egoistisk, noe som førte til hans opprør mot Gud – mens Abel var en lydig sønn som æret Gud. De var nok begge grundig opplært i hva som skulle ofres, bakgrunnen for ofringene og hvordan avlivningen av dyret skulle utføres.

Kain hadde valgt å bli grønnsakdyrker, noe han tydeligvis var stolt over. Og i sin selvgodhet, gjorde han opprør mot Gud og ofret noen av grønnsakene sine til ham. Abel hadde derimot forstått ofringenes symbolikk, og fulgte Guds offerlov til punkt og prikke. ”Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lammene i flokken. Og Herren så til Abel og hans offer.” (1.Mos.4,4.)

Nødvendigvis måtte ofringenes SYMBOLIKK, nemlig Jesu offer, tre i kraft fra og med første dyreoffer – for dyreblod gir jo ikke tilgivelse. Dessuten må vi være enige om at hvis man ikke kobler de symbolske dyreofringene til Jesu offer, blir denne nedslaktingen av millioner av uskyldige dyr, fullstendig uforklarlig og ubegripelig.

I Åp.kap.4-5, presenterer Jesus – Guds og sine egne oppgaver for menneskeslekten. La oss først se hva som står om Israels Gud: ”En trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen … Vår Herre og Gud … DU HAR SKAPT ALLE TING, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt.” (4,2-11.) Det er altså Gud som har skapt alle ting.

Paulus sier imidlertid: «I ham (Jesus) er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige … Alt er skapt ved ham og til ham.” (Kol.1,16.) Men Jesus selv gjør det altså klart i Åpenbaringsboken, at det er Faderen som er Skaperen – noe som også blir klargjort gjennom hele det såkalte gamle testamentet.

Seg selv, beskriver Jesus slik: ”Midt mellom tronen (der Gud sitter) og de fire livsvesener og de eldste, sto det ET LAM, likesom det hadde vært slaktet … Lammet kom bort til ham som satt på tronen (Skaperen) … Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse.” (Åp.5,6-7.12.) Sin storhet fikk Jesus altså først ETTER sin soningsdød for menneskeheten.

Det er Israels Gud som sitter på tronen, og det er han som har skapt alle ting. Jesus er det fullkomne offerlammet – som alle dyreofrene peker hen mot. Bare gjennom hans offer, kan dyreofrene forklares. Og ettersom dyreblod ikke bringer frelse, må Jesu offergjerning ha trådt i kraft, fra og med tidspunktet da det første offerdyret ble slaktet.

Dyreofrene var kun anskuelsesundervisning – som skulle lære menneskene leksen om Jesu frelsende død. Derfor kan dyreofringer selvsagt like gjerne brukes i undervisningsøyemed ETTER Jesu død, som FØR hans død.

Dette forholdet gir forklaring på hvorfor dyreofringer skal gjeninnføres i framtidens tempel. ”De fremmede som holder seg til Herren for å tjene ham og for å elske Herrens navn … alle de som holder sabbaten, så de ikke vanhelliger den, og som holder fast ved min pakt (Sinai-pakten), dem vil jeg føre til mitt hellige berg og la dem glede seg i mitt bønnehus. DERES BRENNOFFER OG SLAKTOFFER SKAL VÆRE TIL BEHAG PÅ MITT ALTER. For mitt hus skal kalles et bønnens hus FOR ALLE FOLK.” (Jes.56,6-7.)

Denne Jesu blodspakt, var det Gud introduserte og ga lover om på Sinai. Dyreblodet ga som sagt aldri frelse. Det var/er fra begynnelse til slutt kun et symbol eller bilde på Jesu blod. Derfor var det i virkeligheten Jesu blod Sinai-pakten ble grunnlagt på. Om den står det: «Moses tok blodet og stenket det på folket, og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakten som Herren oppretter med dere på alle disse ord.» (2.Mos.24,8.) At det er de ti bud pakten er opprettet på, ser vi av 2.Mos.34,28: «Herren skrev på tavlene paktens ord, de ti ord.» Og det var om de ti bud, folket sa: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde.» (2.Mos.24,7.)

Jesus sa om sitt blod: «Dette er mitt blod, PAKTENS BLOD, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» (Matt.26,28.) At Bibelselskapets siste oversettelser har forandret teksten fra «den nye pakts blod», til «paktens blod» – avslører at den gamle oversettelsen er feil. Markus har i alle oversettelser «paktens blod».

Pakten i Jesu blod og hans lære er identiske med pakten i blodet som ble stenket på israelittene på Sinai og på læren Gud ga folket der. Jesus sa nemlig: «Vil du gå inn til livet, SÅ HOLD BUDENE!» (Matt.19,17.) Den læren holdt han fast ved fra begynnelse til slutt.

Pakten i Jesu blod til syndenes forlatelse, har tre parter. Gud gir tilgivelse på bakgrunn av Jesu offerdød. Jesus er offerlammet. Vår del av pakten, er den israelittene erklærte på Sinai: «ALT DET HERREN HAR SAGT, VIL VI GJØRE OG LYDE.»