Kan et land, et rike eller noe samfunn – eksistere uten lover? Nei, vi er vel alle enige om at det ikke går an. Der må være lover som regulerer mellommenneskelige forhold, i alle slags samfunn.

Men er det ikke da svært merkelig at kristendommen – som hevder at den holder seg til Bibelen – forkaster alle Guds kloke og nødvendige lover og bud? Den kristne lære beskriver jo det hellige Sinai-fjellet, der Gud personlig steg ned, og ansikt til ansikt med sitt folk, ga dem sine lover og bud – som “et berg som føder barn til trelldom.” Gal.4,24. Og i Gal.5,1 karakteriseres Guds lover som “et trelldommens åk”.

Nehemja derimot har et helt annet syn på Guds lover. Han sier: “Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen. Du gav dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud.” 9,13.

Den merkelige grunnen til at kristendommen forkaster Guds lover, er påstanden om at intet menneske kan holde dem. Og da må de altså like godt fjernes. Det er et utrolig tåpelig argument. Mange blant oss bryter fartsreglene. Om den kristne ideologi skulle brukes i de tilfellene, eller andre tilfeller hvor mange bryter lovene – burde man jo fjerne de lovene også. Den kristne regelen sier jo at om ikke lover lett kan overholdes, må de fjernes! Slike eksempler avslører denne siden av kristendommen som direkte ufornuftig.

Jesus sier at de som bryter Guds bud og lærer andre dette, skal bli forkastet, se Matt.5,19. Den kristne påstanden om at budene er opphevd, er altså i like stor strid med Jesu lære, som med Guds lære.

Paulus kaller det å leve etter Guds lover og bud, som å leve under “et trelldommens åk”, Gal.5,1. Gud derimot sier om sin lov: “Det er Herrens vilje å gjøre loven stor og herlig for sin rettferdighets skyld.” Jes.42,21.

MEN ER DET DA ISRAELS GUD , DE KRISTNE TILBER?